Bli med kajakktur ned Reisaelva, fra Bidjovagge til Storslett

Tekst og foto Trygve Nygård

En ønsker alltid at turene skal bli vellykkede, opplevelsene uforglemmelige og at inntrykkene skal sitte lenge. Enkelte ganger lykkes man så til de grader…
Egentlig skulle denne turen gjennomføres for et år siden, men padlekompis Torkel fant det for godt å bli far et par-tre uker før tida, så vi måtte utsette.
I løpet av vinteren fikk forventningene fritt spillerom. Vi var derfor svært spente da vi forlot Alta, med kurs mot vidda Metrologens spådommer så i allefall ut til å slå til i fullt monn. Strålende solskinn og mer i vente.

Navigasjon og padleekspert Torkel, som bor på Storslett, kom til Alta |kvelden før, så halve natta gikk med til å studere kart og høydekurver i håp om å avdekke stryk og fossefall. Et par-tre kjente hadde vi fått merket av på forhånd, sånn for sikkerhets skyld. En hadde muligens overlevd Jiertafossens ti luftige meter, men sjansene for å berge liv og helse etter om lag 30 meter i fritt fall utfor Imofossen må betegnes som små. Så vannveien ned disse ville vi absolutt ikke. Her ble bæring eneste utvei, allerede på planleggingsstadiet.

De sytten milene opp til Bidjovagge gikk i en fei. Vi tok kun en liten kunstpause i Kautokeino hvor vi heiv ned en burger til lunsj og undertegnede gjorde en av årets lureste investeringer. Jeg har alltid sett på plagget som noe ”søringer” utstyrer seg med, og smilt i skjegget av folk med dette trædd på hodet. Men et par erfaringer, blant annet i forbindelse med en multetur noen år tilbake, samt det faktum at vi skulle dit mygga faktisk er i fra, fikk meg til gjøre det; jeg kjøpte mygghatt. Smart, skulle det vise seg.
Sjåføren slapp oss av ved foten av Bidjovagge fjellet, der den om lag fem kilometer lange grusveien ned til Reisavann starter. Veien er dårlig, absolutt ikke kjørbar for personbiler, så vi måtte frakte kajakkene og utstyret på en medbrakt kajakktralle
Etter en drøy time var vi nede ved Kraftlagets hytte. Nå var det bare å tømme blæra og kaste seg ut i det. Eller rettere sagt, forsiktig lure seg ned i den, kajakken, for her startet padlinga.

Elvepadling er ikke noe jeg har drevet med hele livet. Nei, jeg er faktisk nokså fersk. Mitt første møte med hvitt vann i kajakk hadde jeg for drøyt et år siden, i ei elv perfekt for en som vil lære, Kildalselva på Storslett. For de som er lokalkjente; området nedenfor kraftstasjonen. I løpet av noen helger i fjor vår og sommer lærte Torkel meg ”å fange” bakevjer, loset meg trygt gjennom lumske strømskiller og fikk meg velberget ned hvite stryk. Han var også den første som fikk se meg sparke meg ut av kajakken etter fem sekunder under kameratredningen. Til tross for vi på forhånd hadde avtalt at jeg skulle vente i minst ti. Jeg mener nå fortsatt at sekundene går usannsynlig langsomt når du henger opp ned under en kajakk, mens du driver ned ei elv. Etter hvert som ferdighetene forbedret seg og tryggheten økte skjedde også noe annet med meg. Jeg så muligheten for en helt ny naturopplevelse. Og da ble frøet sådd, det som skulle spire og gro, og føre til at jeg satt her, ved Kraftlagets hytte, på tur ned Reisaelva, i en elvekajakk.

Og til den som skulle lure, det å lære å padle kajakk er omtrent som å lære å sykle. Når du først har lært det grunnleggende, så går det ganske greit å sette seg ned i en igjen, selv om det er nesten et år siden sist. Etter noen minutter slapper du av og ustøheten og utryggheten er som blåst bort. Men jeg skal være den første til å innrømme at jeg syntes det var helt greit at vannet var flatt der vi startet, og ikke hvitt.

Reisavann er et stort vann i nord norsk målestokk, om lag fem kvadratkilometer. Elva herfra, samt ei elv med røtter i Finland danner det som noen mil lengre mot nord blir Reisaelva. Vannet ligger akkurat innenfor kommunegrensa til Nordreisa og dermed i Troms. Reisavann er rikt på fisk, og kjenner en de gode fiskeplassene er det ikke umulig å få skikkelig storrøye. Noe mer vil jeg ikke si om den saken!

De fem kilometerne over vannet var unnagjort i løpet av en times tid, og den største utfordringen var egentlig å finne utløpet. Torkel var imidlertid lokalkjent etter et par multeturer i området, så snart kunne vi høre lyden av rennende vann.

Kajakkene var pakket etter alle kunstens regler, og det er nødvendig om en skal få med seg alt, for plass er ikke det kajakkpadleren har mest av. Utstyr må dessuten plasseres slik at vektfordelingen er ok, slik at kajakken blir så manøvrerbar som mulig i elva. Vi fant ut at en grei tommelfingerregel var å ikke laste kajakken for tung foran. Når du padler kommer det alltid litt vann inn i kajakken. Om du har aldri så godt spruttrekk. Alt som du vil skal være tørt må derfor pakkes omhyggelig inn i vanntette sekker. Disse er å få kjøpt i sportsforretninger. De koster noen kroner, men har du at par stykker med sånn noenlunde størrelse er det nok. Et tips på veien; vått brød er utrolig demoraliserende på appetitten.
De første kilometerne etter Reisavann er elva stilleflytende og består av luoppaler. Luoppaler er samisk og betyr elveutvidelse eller små vann i elva. Små stryk i mellom var egentlig det eneste som minte om elv.
Mygga var relativt fornøyd med vår tilstedeværelse og gjorde min nyeste investering, mygghatten, verdt hver ei krone. I disse luoppalene kunne vi også se spredte vak. Jeg prøvde spinneren, men uten resultat.

Etter hvert som vi beveget oss nedover og flere bekker kom til, ble partiene der kajakken skrapte nedi bunnen færre. Vi trivdes!

Elva forandret også karakter ved at terrenget begynte å helle og elveløpet ble smalere. ”Nå blir det sjiraffpadling” ropte Torkel, som ledet an. Jeg lurte på hva i huleste han mente med det, men fikk svar da jeg så hvordan han strakk hals for å få oversikt over hindringer nede i neste stryk
Ved et par anledninger syntes Torkel, som antakelig kjente mine begrensninger som padler bedre enn meg selv, at utfordringene i stryket var i overkant store. Vi gikk da i land og med ei tynn stropp leide vi kajakkene pent og pyntelig ned stryket
Dette fungerte kjempebra. Andre ganger kunne vi ikke se hele stryket, og dermed ikke hva som ventet oss. Vi gikk da alltid i land og inspiserte stryket til fots. Dette var en regel som vi aldri slurvet med. Vi ønsket overhodet ikke å bli overrasket av en foss rundt svingen. Andre ganger kunne vi ikke se hele stryket, og dermed ikke hva som ventet oss. Vi gikk da alltid i land og inspiserte stryket til fots. Dette var en regel som vi aldri slurvet med. Vi ønsket overhodet ikke å bli overrasket av en foss rundt svingen.

Vår plan for dagen var å padle over Reisavann og følge elva om lag sju kilometer nedover. I følge Torkels kilder skulle vi da komme til et parti som ikke lot seg padle. Her skulle vi ha første overnatting.



Det å sitte i en kajakk i ei elv med få geografiske holdepunkter kan stille orienteringsevnen på store prøver. Så etter hvert som tiden gikk og flere og flere kilometer elv forsvant under kjølen ble vi lengre og lengre i nakken. Vi måtte da snart være framme? Min bekymring for å havne utfor store fosser skulle snart vise seg å være ubegrunnet. Fossen avslørte seg tidlig med sitt dype bulder under den vanlige lyden av stryk. Vi var fremme, klokka var 1900.
Vi fant oss en fin leirplass. Fikk utstyret ut av kajakken og slo opp teltet. Sola hadde steikt hele dagen, så den kalde som hadde ligget helt nederst i kajakken smakte fantastisk.
Torkel mente at et bad i elva var obligatorisk, så snart svømte vi rundt i kulpen over fossen. Vel, jeg skal ikke overdrive, vi tok et par svømmetak og kom oss i land. Temperaturen i vannet var ikke direkte avskrekkende, men inviterte absolutt ikke til noen form for langdistansesvømming.
Etter middag inspiserte vi området vi var blitt advart mot.
Elva hadde i løpet av millioner av år vasket seg ned og laget ei skikkelig kløft i terrenget. Et par fosser på fire-fem meter og kraftige stryk avgjorde saken. Her ble det bæring. Tre hundre meter lengre ned fant vi et passende sted å sjøsette og drog kajakkene dit, klare til neste dag.

Allerede sju neste morgen tvang sola oss ut av teltet. En horde av mygg hadde i løpet av natta tatt oppstilling i ytterteltet. Ingen tvil om at de hadde samlet seg for å foreta et stormangrep så snart vi stakk ut nesen. Men de hadde glemt varmen og satt nå ganske stille, halvt i svime, og vi slapp med skrekken.

Været var like strålende, så antrekket var det samme som dagen før. Shorts, sandaler og redningsvest. Vi bar utstyret ned dit vi hadde forlatt kajakkene kvelden før. Jeg hadde med en ryggsekk for anledningen, mens Torkel stappet alt oppi to vanntette pakksekker.
Punktet vi hadde valgt ut for å starte andre dag var i ei bakevje i et stryk. Her var det ikke snakk om en myk start, men frisk padling fra ”første stavtak”. Dagens plan var å padle ned til Jiertafossen. Ei strekning på om lag ei mil.
Vår etterretningskilde hadde nevnt ”frisk padling” og vi måtte si oss enig. Hele strekningen besto mer eller mindre av stryk, ”drops” og en god del store steiner som en måtte manøvrere unna og stilte i alle fall mine padleferdigheter på prøve. Men det meste lot seg padle. Det som var skummelt ”linet” vi forbi.

Ved et tilfelle var jeg skikkelig på bærtur og det var nok mer flaks enn dyktighet som berget meg. Hovedstrømmen hadde god fart og gikk inn mellom noen store steiner. For å unngå en stein lenger ned, som lå midt i elveløpet og kastet vannet tilbake, måtte en holde godt til venstre. Jeg kom litt skjevt ut helt i starten, og plutselig kom jeg veldig nær en stein på venstre side og vannet holdt meg der. For å skyve meg ut i strømmen igjen slapp jeg åra med venstre hånd, og da skjedde det. Strømmen tok tak i årebladet og i kajakken og vred åra ut av hånda mi. Jeg akselererte nedover. Etter noen meter kom jeg til en ny stein på venstre side og kastet meg over den. Åra lå nemlig igjen bak meg, halvveis oppå en stein. Jeg tviholdt i steinen mens strømmen sleit i kajakken. Elva jobbet med åra og etter noen lange sekunder fikk den tak i ho dro ho av. Åra kom duppende opp på siden av meg, og jeg var berget. Resten av turen ned stryket gikk ”på halv tolv” og hylet jeg ljomet ut mellom bergveggene da jeg kom velberget ned, rommet mest lettelse og litt triumf. Torkel satt i ei bakevje under stryket, på orkesterplass, og gliste av meg. ”Du hadde flaks”, påsto han ”håper i allefall du lærte å aldri slippe åra”.

Turen videre nedover var en fryd. Elva var akkurat passe utfordrende. Været var fantastisk og terrenget vilt. Der elva rant rolig kom vi til stadighet over ender med kyllinger. Mora svømte og flakset ned strømmen for å lure fienden etter seg, mens kyllingene enten svømte for livet en annen vei, eller dykket ned og holdt seg fast i bunnen til vi var forbi. Vi lot oss hver gang lure av den tilsynelatende sterkt skadete mora, og fulgte henne. Etter et par hundre meter tok hun til vingene og fløy i en elegant bue opp igjen. Faren over!

Andre ganger kunne vi se store rovfugler kretse over oss. Og de gangene vi var på land for å inspisere fosser og stryk, fant vi en god del beinrester etter smågnagere, fugler og harer. Det var ingen tvil, de levde og hekket her.
  application/octet-streamDel 2 av artikkelen

Tell A Friend
E-mail this
Or share with...


Here, fishy fishy fishy...